Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen.
Denne markeringen bringer oss sammen for å minnes et svært vondt kapittel av vår nyere europeiske historie.
Vi er samlet for å hedre minnet til over 8 000 bosnjakiske gutter og menn som ble drept i juli 1995, 30 år siden.
Og alle de kvinner, barn og eldre som ble utsatt for overgrep. Alle de familier – hele lokalsamfunn – som ble ødelagt.
Alle de tapte livene, liv lagt i ruiner, liv forandret for alltid.
Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å ikke glemme. – Ikke glemme, men huske – minnes, hedre og lære – av historien.
Vi kjenner tragedien.
Srebrenica hadde vært under beleiring av de bosnisk-serbiske styrkene siden 1992.
Erklært som en sikker sone av FNs sikkerhetsråd i 1993.
Og et tilfluktssted for titusenvis av internt fordrevne, under beskyttelse av fredsbevarende FN-styrker.
Dette viste seg å være en falsk sikkerhet, etter det som skjedde.
Det internasjonale samfunnet har slått fast – gjennom domstolen i Haag og i FN – at det som skjedde i Srebrenica var et folkemord.
Å bruke riktige ord er viktig, juridisk og politisk. – Men også som menneskelig forpliktelse.
For rettferdighet. For forsoning.
Og altså – for ikke å glemme.
I fjor stod Norge bak FN-resolusjonen som etablerte 11. juli som en årlig minnedag for dette folkemordet. Sammen med andre land fordømte vi fornektelsen av folkemordet og forsøket på å løfte frem dømte krigsforbrytere som helter.
Det var et viktig steg.
Jeg vil anerkjenne domstolenes innsats.
Men arbeidet er ikke over.
Mange venter fortsatt på svar. På ansvarliggjøring. På rettferdighet.
Forsoning krever nemlig sannhet, rettferdighet – og vilje.
Jeg vil anerkjenne dem som i dag klarer å bygge broer – i et politisk landskap der det er lett å grave grøfter og reise murer.
Srebrenica skjedde i hjertet av Europa, i hjertet av vår tid.
Det er ikke bare en bosnisk tragedie – det er en europeisk tragedie. En universell påminnelse.
Og minnene – de angår oss alle – som medmennesker, som europeere, som samfunnsborgere.
De angår arbeidet for menneskeverd, rettferd og fred.
Tre store ord.
Tre ufravikelige forpliktelser.
Og de henger sammen:
Uten menneskeverd, ingen fred.
Eller som Nordahl Grieg formulerte det: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred».
Og la meg legge til – uten solidaritet, ingen fred.
Srebrenica må derfor fortelles videre – i bøker, utstillinger, musikk, teater, filmer, og i våre hjerter og våre handlinger.
Og til dere unge:
Dere arver historien – og ansvaret for å huske, ta vare på og fortelle den. Og lære. Og si ifra når rettferd og fred trues i fremtiden.
I Bosnia-Hercegovina finnes dype sår. I musikkstykket som vi skal høre, kommer denne sorgen til uttrykk, med verdighet, fortvilelse og styrke.
I Bosnia-Hercegovina finnes også viljen til å bygge noe nytt.
For fremtiden er ikke skrevet. Den formes – hver dag.
Og hver eneste handling for å bevare menneskeverdet og styrke fellesskapet, er et skritt mot noe bedre.
Kjære alle sammen,
Hat, polarisering, diskriminering og etnisk nasjonalisme er sterke krefter.
Det er forestillinger som vil plassere ‘oss’ mot ‘dem’. I stedet for ‘vi’ – oss, sammen.
Derfor må vi være på vakt, si ifra og handle når menneskeverd, rettigheter, fred og folkerett på nytt kommer under angrep.
Og det gjør vi:
På vårt eget kontinent er Ukraina i dag Europas viktigste frontlinje.
Å bekjempe straffrihet for internasjonale forbrytelser er viktig – for rettferdigheten.
Gjennom Nansen-programmet støtter Norge Ukraina med militær, sivil og humanitær hjelp – og vi støtter ikke minst dem som dokumenterer, etterforsker og straffeforfølger mulige krigsforbrytelser.
Vi støtter også at det opprettes en spesialdomstol for å straffeforfølge de ansvarlige i Russland for selve angrepet.
Å stille noen til ansvar, handler ikke bare om straff. Det handler om rettferdighet – for ofrene og for de etterlatte.
I Midtøsten – i Gaza – er situasjonen katastrofal, etter over halvannet år med krig, etter Hamas’ terrorangrep mot Israel.
Den humanitære krisen i Gaza er menneskeskapt. Det er uakseptabelt at Israel har begrenset og til tider blokkert humanitær bistand og forsyninger.
Israel er folkerettslig forpliktet til å legge til rette for bistand til den palestinske befolkningen. Og bruken av utsulting som virkemiddel i krig, er forbudt etter humanitærretten.
Dette bruker Norge enhver anledning til å understreke og arbeide mot – i de kanaler vi har.
Ingen land kan heve seg over folkeretten.
Kjære alle sammen,
I kveld anerkjenner vi smerten til de overlevende og etterlatte etter Srebrenica. Alle som bærer på sorg og savn.
Vi minner hverandre om hvor skjør fred, demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan være.
Og vi minner hverandre om at vi alle har et ansvar – for inkludering, toleranse, respekt og for å stå opp mot hat og vold. – Ansvaret for ikke å lukke øynene eller se en annen vei.
For selv om hat, hets og diskriminering er sterke krefter, er også kjærlighet, aksept og respekt likeså sterke krefter. – Sterke, gode krefter som vi som enkeltmennesker, foreldre, lærere, journalister, religiøse ledere, politikere og lokalsamfunn, kan fremme.
For også Norge har opplevd ekstremisme og religiøst, etnisk eller rasistisk-motivert vold.
Minoriteter, som for eksempler jøder, muslimer, skeive eller samer, opplever hets, mobbing, diskriminering og trusler.
Det skaper frykt. Det er trist – og fullstendig uakseptabelt.
Til slutt,
La meg få takke Munira Subašić, leder for «Mødrene fra Srebrenica». Vi skal snart lytte til Muniras fortelling. – En sterk historie om menneskelighet – som bærer minnet fra Srebrenica.
Jeg vil også takke Adil Suta, finansminister i HNK – Bosnisk føderasjon, for at du kunne være med oss her i kveld.
Og en takk til ambassaden – og ikke minst til Bosnia og Hercegovina-forbundet – som utgjør en naturlig del av det norske samfunnet. Og er arrangør av denne minnekonserten – en stor takk til dere.
En særskilt takk også til deg, Leo (Ajkic), for hvordan du i mange år har brukt dine egne opplevelser til å hjelpe oss i Norge til å forstå hva det betyr å være barn på flukt.
I et av mange intervjuer som er gjort med deg, Leo, så forteller du fra Mostar, som liten gutt, under krigen, i 1992: «Jeg husker mye angst og frykt, men for å være ærlig så husker jeg gleden mer; humor, kreativitet, en følelse av «dette skal vi greie». – Dette skal vi greie!
Takk for oppmerksomheten.